Det er stor bemanningskrise i Den norske kirke. Mens det for få år siden kunne være opptil 25 søkere på noen av prestestillingene i Tunsberg bispedømme, er det nå meget bra om det er tre kvalifiserte søkere.

Noen utlyste stillinger står uten søkere, til og med i sentrale strøk. I Bjørgvin er opptil 40% av prestene vikarer i noen prostier, for det meste pensjonerte prester. Men disse blir etterhvert eldre. I årene fremover er der mange som går av med pensjon uten at det blir utdannet tilsvarende antall nye prester. Den norske kirke har bemanningskrise ikke bare i Nord-Norge, men i hele landet.
Samtidig sørger Kirkerådet ledet av Åpen folkekirke (ÅF) for at kirken mer og mer blir styrt av de ansatte. De ansatte på bispedømmekontorene ansetter selv nye medarbeidere. Menighetsprestene skal fra 1/1-24 ansettes av et ansettelsesutvalg der det kun sitter en frivillig og ellers ansatte. De ansatte har tilgang til intranett, medlemsregisteret, det nye strategidataprogrammet til kirken. Menighetsrådet som skal «vekke og nære det kristelige livet,» altså lede menighetsarbeidet i soknet, har ikke tilgang til dette og blir dermed skjøvet ut på sidelinjen. Dette gjelder også i stor grad bispedømmerådene. Det legges opp til at kirken blir en kirke for ansatte, der bare de ansatte gis mulighet til å gjøre noe og til å delta.  

Hvordan bemanne Den norske kirke?
Bønnelista mener vi må tenke helt nytt om bemanning, og om prestene og de ansattes arbeidsoppgaver. Det er ikke lenge siden Den norske kirke var statens kirke og prestene var embedsmenn og gjorde tjenester for staten. Kongen skulle sørge for religionen for folket. Dette er kirkens bakgrunn. Prestene skulle tjene kongen og folket.

Når kirken skal løses fra staten, må vi tenke annerledes og vi må begynne i menighetene. Det bør også være naturlig at vi bruker vårt eget trosgrunnlag Bibelen om vi der kan finne noen retningslinjer eller anvisninger for hvordan vi kan bygge kirken, Kristi legeme. Jesus er hodet og de troende på jorden hans legeme eller kropp. Versene i Ef 4,11-12 er i denne sammenheng interessante. Hvis de blir fulgt, vil det gi kirken en helt ny retning, som på sikt utvilsomt vil bringe den ut av bemanningskrisen.

I Ef 4,11 står menighetenes ledergaver beskrevet; apostler (gründere), profeter, evangelister, hyrder og lærere. Disse ledergavene er ofte dekket i Den norske kirkes staber, i iallfall til dels dekket. Så i vers 12 beskrives det hva disse skal gjøre, deres arbeidsoppgaver. Gud gav disse ledergavene «for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp.»

Gud gav altså lederne ledergaver for å istandsette eller utruste andre i menigheten. Det greske ordet som er oversatt med ordet utruste, kan også oversettes med å reparere eller bøte for eksempel et garn. Lederne skal altså istandsette de andre til å utføre sin tjeneste, det Gud har kalt den enkelte til å gjøre. Oversatt til vår virkelighet i Den norske kirke skal de ansatte og særlig prestene først og fremst følge opp, undervise og oppmuntre de øvrige menighetsmedlemmene til å dyktiggjøres hver i sitt kall.

Vi kan sammenligne kirken med hvordan helsevesenet er lagt opp i Norge med primærhelsetjenestene og spesialistene. Første – og andre-linje tjenester. Å være fastlege er første-linje tjeneste; alle skal gå til fastlegen først. Kreves det mer kompetanse sendes pasientene videre til spesialistene.

I vår kirke er første møte med kirken som ofte møte med spesialistene, teologene og andre yrkesgrupper med lang utdanning. Av disse er det få, og det blir som nevnt stadig færre. Derfor vil kirken få langt flere armer og bein, hvis en større del av medlemmene blir aktivisert. Kirken vil også bli både mer fargerik, kjærlig og attraktiv, hvis en større del av kirkens medlemmer, bevisst begynte å gjøre det Gud selv har lagt på deres hjerter. Dette ville også gitt motivasjon til innsats, når den enkelte får anledning til å tjene Gud og menneskene i kirken utfra den visjon de har fått av Gud selv.

Utfra misjonsbefalingen eller dåpsbefalingen (Matt 28,18-20), sagt til disiplene ser vi at alle har et kall eller oppgave for Gud og nesten. Men for å komme inn på dette må vi gå en annen vei enn den som de ledende i kirken legger opp til nå, der bare de ansatte har tilgang til hjelpemidler og informasjon og «tillatelse til å gjøre noe». Kirken må begynne å tenke helt annerledes utfra sitt trosgrunnlag, Bibelen!

Se til Afrika

Prester og ledere oppstår ikke i et vakuum. Mange av prestene som nå går av med pensjon er en frukt av Jesusvekkelsen på begynnelsen av 1970-tallet. Siden det har det ikke vært noen store vekkelser i Norge. Det er også et moment. En annen ting er at kirken har i stor grad vendt seg bort fra Bibelens lære om samliv. Og det er i realiteten ikke lov å undervise, du får i alle fall ingen støtte for å undervise i tråd med Bibelens lære om dette. Dette er en vesentlig stopper for mange unge som ellers ville tatt kirkelig utdanning og gått inn i kirkelig tjeneste. Hvem tar 6 års utdanning når en ser at en ikke får lov til å leve ut sitt trosliv, altså bruke utdannelsen etterpå?

Vi har nå besøk av vår kjære biskop og venn Patrick Opembe fra Mombasa i Kenya. Han har sin hovedkirke i den fattige bydelen Likoni. Der driver de barne- og ungdomsskole, og en treårig pastor/bibelskole, der menighetsmedlemmene kan delta ved siden av jobb. De som deltar på disse kursene får forskjellige oppgaver i menigheten, som å lede husgrupper på 15-20 personer som møtes jevnlig. I denne gruppen taler og underviser leder og hjelpelederne, gir videre det de har lært på bibelskolen, leder gruppen i lovsang og bønn.
Samtidig som disse gruppene styrker og bygger menighetens felleskap, så fungere dette som en trygg læringsarena for de som fungerer som ledere. Videre: De husfellesskapslederne som lykkes og etterhvert fungerer godt i oppgavene, gis mer ansvar, utdanning og oppfølging. De har også evangeliske aksjoner og mange blir kristne. Hvis det er over 50 som ikke har noen menighetstilknytning fra før, danner de en ny menighet. Der innsetter de en av de erfarne husfellesskapslederne som pastor og gir han økonomisk støtte i ett år. Etter det må menigheten og pastoren klare økonomien på egenhånd. Slik bygger de kirken, både medlemmer, ledere og hjelpeledere tas målbevisst ut av medlemsmassen.

Er dette er noe vi også kunne gjort i Den norske kirke? Forsettlig å se etter ledere som blir undervist, satt i tjeneste og fulgt opp. Da ville vi hatt et mye mer rasjonelt forhold til rekruttering, fordi vi ville kunne hente prester og ledere ut fra vår egen menighet og sammenheng. Sterkere vektlegging av husfellesskap innad i hver menighet, vil også bygge kirkens fellesskap og dermed også samfunnet. Og kirken ville få anledning til å tjene langt flere og bety noe for langt flere enn det den gjør i dag.

Så hvorfor ikke se til Bibelen og til Afrika?

Skrevet av Jo Hedberg
leder for Bønnelista
Bønnelista.no