Skrevet av Geir Lahnstein, 1. kandidat på Bønnelista i Oslo.

I forrige uke hadde TVL et viktig debattprogram om struktur og organisering av Den norske kirke i forbindelse med kirkevalget 11. september.  I stor grad dreide debatten seg om kirkens overordnede strukturer og byråkratiske formaliteter.  Dette er selvsagt både viktige og nyttige temaer, men jeg savner i spørsmålet om organiserings et betydelig større fokus rettet mot det indre liv i den enkelte menighet.

Menigheten som nav

Det er i menigheten de troende møtes.  Her må også troen kunne vokse og utvikle seg og følgelig i praksis også gis de beste betingelser for vekst.  Det er gjennom fellesskapet mellom brødrene og søstrene det kristne samholdet skapes.  Det er grunn til å minne om ap.gj. 2, 42 hvor Bibelen selv gjennom de 4 B´er understreker viktigheten av nærheten i det kristne samfunnet.     Følgelig er det naturlig å anse den enkelte lokale menighet som navet i vår felles kristne tro.  I spørsmålet om kirkelig organisering må fokus derfor alltid starte og slutte med hva som kan tilrettelegges nettopp for at min menighet kan vokse og utvikle seg.  Det sentrale momentet er å gi grobunn for at Den Hellige Ånd i fullt mon kan prege dette hellige fellesskap.

Overbygningens betydning

I en stor og landsomfattende kirke som har et mangfold av ytringer er det selvsagt også behov for sentrale koordinerende instanser som kirkemøte og bispedømmeråd.  Poenget er at den sentraliserte makt i kirken ikke blir et mål i seg selv.  Vi snakker her om roller.  Tyngdepunktet må forskyves fra det sentraliserte til det desentraliserte.  Konkret betyr det at større grad av beslutningsmyndighet må overføres til den enkelte menighet.  De overordnede kirkelige organer må først og fremst være rådgivende, ja slik det også kommer frem i betegnelsen «bispedømmeråd».  Kirken må bygges nedenfra og opp, og ikke ovenfra og ned.

Menigheten som potensiale

Ved Den Hellige Ånd og Bibelens ufattelige mange løfter og oppmuntringer har vi i den enkelte menighet et utrolig omfattende og uforløst potensiale.  Jeg vil her henvise til de meget kloke ord fra sokneprest Kathrine T. Skjerdal i Høvåg (Dagen 19.8.) hvor hun skriver om sin drøm: «En skikkelig fin prest kan spre uendelig mye velsignelse på sitt sted.  En dyktig og leken kateket kan bety en avgjørende forskjell i livet til barn og ungdom.  En diakon, kirkemusiker eller kirketjener kan bli en unik brikke i sin menighet.»  Og jeg vil for egen del tilføye det utrolige potensialet som ligger i den skare av trofaste frivillige medarbeider som uoppslitelig tjener Herren i menighetsfellesskapet.  Poenget er gjennom bønn og faste og ved Den Hellige Ånds kraft å forløse disse strålende ressurser slik at evangeliets kjærlighetsbudskap kan nå ut til alle mennesker i lokalsamfunnet.

Menighetens ytringer

Den norske kirke har mange ytringer.  Vi kan se at våre biskoper går i pride-tog.  Da må også kirkens «romslighet» også gi seg utslag «på den andre siden».  En fabelaktig tjeneste ligger i at det i alle våre kirker gis mulighet for å tenne et lys i globen med bønnebegjær for våre kjære og våre medmennesker.  Men Herren har så uendelig mye å gi oss.  Vi kan ikke lukke øynene for all nød, sykdom og lidelse som også rammer de troende.  Menigheten som kraftsenter må på en helt annen måte, målrettet og systematisk, mobilisere åndelige ressurser for aktiv forbønnstjeneste for syke og trengende.  Husk vi tjener en uendelig stor Herre som har en grenseløs omsorg for hver enkelt av oss.  Ingen ting er umulig for Gud, og Han har også gitt oss fabelaktige løfter.  Disse løftene forplikter, og de må brukes aktivt.  Menigheten må være en realiseringsarena hvor Den Hellige Ånd virkelig aktivt ønskes velkommen inn i møte med sine troende barn.

Menigheten som misjon

Den norske kirke, som vi er så glad i, har en perfekt geografisk beliggenhet.  I hver krok, hver dal, hver fjord, høyt og lavt i det norske landskapet finner du en kirke.  Hvilket utrolig potensiale!  Imidlertid ser vi nå at i alle kommuner så popper det opp eldresentre som er kjemisk ren for Bibel og bønn.  Det skal være så «verdinøytralt».  Velferdsnorge vil ikke at det skal lukte «kristenmannsblod».  Men den lokale menighet er et enda bedre alternativ en kommunale servicesentre.  Her kan mennesker møte kjærlig diakonal omsorg samtidig som de kan få dekket sine åndelige behov.  Vi, de troende, må ha en helt annen frimodighet til å omslutte alle mennesker, og være i stand til å gi alle mennesker et sterkt møte med Den Herre Jesus Krist og selv erfare hva Den Hellige Ånd kan utrette i sitt liv.  Slike møter skjer i den lokale menigheten.