Av Sigurd Grindheim, professor i KRLE ved Høgskulen på Vestlandet og Bønnelistas førstekandidat i Bjørgvin

I kirken søker vi tilflukt i livets dypeste kriser og feirer livets største gleder. Dit går vi med vår tyngste sorg og vår søteste fryd.

At kirken har så stor betydning skyldes at den gir oss del i noe som er mye større enn oss selv. Nå som vi forbereder feiringen av 1000-årsjubileet for kristningen av Norge, blir vi minnet på nettopp dette.

Kirkens styrke ligger i at den er et speil av evigheten. Den har noe å gi som aldri forandres. Kirkens budskap er alltid det samme for den forkynner et evigvarende evangelium om Guds uforanderlige kjærlighet. Den fastholder uten blygsel at “Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid” (Hebreerbrevet 13,8).

Når kirken taper evigheten av syne, mister den også sin relevans. Det er det som skjer når det kreves at kirken må forandre seg i takt med tiden. “Vi lever tross alt i 2023”, blir det sagt. Man reflekterer tydeligvis ikke over at slike forandringer vil være avleggs så snart vi kommer til 2024.

Man overser også at kirkens budskap aldri går ut på dato. I stedet har det en datostempling som lyder “til evig tid”. Det som gjør kirken til kirke, er at den viser en kurs som aldri forandres.

Nå går utviklingen i Den norske kirke imidlertid i en annen retning. Den er i ferd med å bli en værhane som bare peker dit vinden blåser.

I de siste uttalelsene som kommer fra kirken ser vi færre og færre henvisninger til Bibelen og flere og flere henvisninger til menneskerettighetene og FNs bærekraftsmål. Når kirken opptrer slik, blir den bare et talerør for trendene i tiden i stedet for å være et organ for Guds evige ord.

Kirken har ingenting å hente på å gi uttrykk for folkemeningen eller det som til enhver tid er populært i mediene. Det kan den trygt overlate til ideelle organisasjoner og politiske partier. De er mye flinkere til å ri popularitetsbølgen. Når kirken prøver på det samme, blir det helst et spørsmål om den viser seg å være 10 eller 100 år bak utviklingen.

Kirkens relevans kommer av at den har sine antenner vendt i en helt annen retning, nemlig mot ham som “er igår og idag den samme, ja til evig tid”. Hans budskap er evig aktuelt.

Mister kirken dette orienteringspunktet, vil det gå med Den norske kirke som det har gått med utallige kirkebygninger omkring i Europa. Det er ikke lenger noen kirke som samles der, men bygningene er tatt i bruk som kunstgallerier, restauranter og nattklubber. Skjønnheten og historien henger fortsatt i veggene, men kraften og livet er borte.

Det er noe lignende som skjer når kirken ikke lenger har Bibelen som avgjørende norm for sin virksomhet. Da tappes den for sitt egentlige innhold, og vi sitter igjen med et offentlig velferdstilbud. Kirkebygningen blir redusert til et festlokale som bare er et tomt skall av hva den var ment til å være.

Kirkevalget 11. september handler om hva slags kirke vi skal ha framover. Hvis du vil ha en kirke som styrer etter Bibelens evige verdier, anbefaler jeg deg å stemme på Bønnelista.

Uttalelse fra Bønnelista:
Kristendom, islam og koranbrenning

Både kristne og muslimer hevder at de tror på Jesus, men det er ikke den samme Jesus de bekjenner. For muslimer er Jesus bare en profet på linje med mange andre. For kristne er han Guds enbårne Sønn.

Kirken tror at Gud har blitt menneske i Jesus Kristus. Derfor er det bare Jesus som kan bringe frelse og nytt liv til oss mennesker. Helt fra apostlenes tid har kirken forkynt at det finnes ikke frelse i noen annen enn i Jesus Kristus.

Derfor driver kirken også misjon over hele verden. Alle mennesker, også muslimer, må få høre om Jesus slik at de kan komme til tro på ham og få del i Guds rike.

Fristelsen til å fremme Guds rikes sak med makt er like gammel som kirken selv. I Johannesevangeliet kan vi lese om at Peter hadde et sverd som han brukte til å hogge øret av yppersteprestens tjener. Men da bød Jesus ham å stikke sverdet tilbake i sliren. Evangeliet utbres ikke på den måten.

I dag er det noen som tenker at islam er en trussel som må møtes med tydelige virkemidler. Enkelte tyr endog til koranbrenning. Dette er en alvorlig krenkelse og en dyp provokasjon mot det våre muslimske naboer anser som hellig. En slik framgansmåte er ikke i samsvar med det Jesus har lært oss.

Jesus har gitt oss et våpen som er mye mektigere enn slike former for aggresjon. Han har kalt oss til å elske vår neste. Da han ble spurt hvem som var vår neste, fortalte han lignelsen om den barmhjertige samaritan. Guds kjærlighet kjenner ingen grenser. Og han kaller oss til å elske på samme måten.

Når det gjelder å følge Jesu kjærlighetsbud, er den koptiske kirken i Egypt et forbilde for oss alle. I de fleste tilfeller lever kristne og muslimer fredelig sammen, men de siste årene har vi vært vitne til noen grusomme episoder. Kirker har blitt utsatt for bombeangrep, og mange kristne har blitt drept.

Lederne for den koptiske kirken har vært entydige i sin respons. De har bare henvist til at Jesus kaller oss til å elske våre fiender. De har møtt terror med kjærlighet. Slik som Jesus kaller oss til.

Det skjer rett som det er at muslimer kommer til tro på Jesus Kristus som deres frelser. Det som går igjen i deres vitnesbyrd er at de har blitt overveldet av det kjærlighetsbudskapet de finner i evangeliet. For det er Guds kjærlighet som er kirkens våpen. Det er med kjærlighetens våpen kirken får sin seier.

På vegne av Bønnelista
Filip Hovland 1. kandidat i Hamar
Jo Hedberg 1. kandidat i Tunsberg
Sigurd Grindheim 1. kandidat i Bjørgvin