Kan menighetsrådene utføre sitt oppdrag uten ansatte?
I følge § 12 i Kirkeordningen til Den norske kirke har menighetsrådene følgende oppgaver:
«Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig
1) at Guds ord kan bli rikelig forkynt,
2) syke og døende betjent med det,
3) døpte gis trosopplæring,
4) barn og unge samlet om gode formål og
5) legemlig (og åndelig) nød avhjulpet.
6) åndelig nød avhjulpet.
Før den såkalte prostereformen i 2004 var prestene ansatt i den enkelte menighet. Da kunne menighetsrådene, prestene og menighetens stab forøvrig planlegge sammen hvordan de på best mulig måte kunne utføre dette oppdraget sammen. Men etter prostereformen i 2004 eier ikke lenger prestene sin egen tid. De har blitt ansatt i prostiet med prosten som arbeidsgiver og arbeidsleder. Prestene er kun tilknyttet en menighet.
Fra å være ledere er de blitt gjort til arbeidstakere. Arbeidstakere som leverer tjenester: En gudstjeneste, en gravferd, en vielse osv. Samtidig blir de øvrige av menighetens ansatte, som er ansatt i det kirkelig fellesråd i den enkelte kommune, også i en del tilfeller brukt på tvers av menighetene. Og dermed blir menighetsrådet stående igjen alene uten ansatte til å virkeliggjøre kirkens mål, der kirken befinner seg – i de lokale menighetene.
Er gravferdene problemet?
I noen menigheter blir rundt halvparten av prestenes arbeidstid blir brukt til gravferd. Det er gravferdene som gjør prestens arbeid uforutsigbart og som tar mye av prestenes tid. Gravferd er en diakonal tjeneste, så hvorfor skal egentlig bare prestene ha disse? Det er også gravferdene prostene gjerne må fordele for å få kabalen til å gå opp. Jesus sier «La de døde begrave de døde. Følg du meg»! (Matt 8,22) I den Anglikanske kirke har lekfolk en del av gravferdene for å hjelpe prestene. Da gjerne også med en oppfølgingsplan av de menneskene som har mistet en av sine, slik at de også kan ta imot hjelp og trøst av kirkens herre Jesus. Disse lekfolkene som er kalt og egnet for dette, har et 3 ukers kurs hos biskopen før de blir satt til tjenesten. Kanskje dette er noe å tenke på for Den norske kirke?
Kirkemøtet i september
Kirkemøtet skal 21.-26. sept ta stilling til hvordan kirken skal organiseres videre. Det er arbeidet i mange år med denne saken og allerede i 2005 vedtok Kirkemøtet at det er ønskelig og et mål å ikke ha flere arbeidsgivere i samme stab. Slik det er nå har prestene en arbeidsgiver og de øvrige ansatte en annen. Dette gjør det uryddig og vanskelig arbeidsmessig, både når det gjelder daglig ledelse og mht. å løse konflikter på tvers av arbeidsgiverlinjene.
Juridisk er det to mulige løsninger: At kirken sentralt er arbeidsgiver for alle ansatte i hele landet (modell 2) eller at det enkelte sokn ved kirkelig fellesråd er arbeidsarbeidsgiver for alle kirkens ansatte i kommunen (modell 1). Det vil innebære at prestene overføres fra den nasjonale kirke til fellesrådene, i den enkelte kommune, der de faktisk arbeider. For de øvrige ansatte vil det ikke bli noen endring.
Modell 2 er omstridt juridisk. Det er tvil om Kirkemøtet kan vedta og gjennomføre denne modellen over hodet på menighetene/fellesrådene og tvinge dem inn i en slik modell. Prestene med presteforeningen i spissen protesterer høylytt i alle kanaler og ønsker ikke modell 1 menighets/fellesrådsmodellen.
Hvorfor er prestene redd for modell 1? Det vil utvilsomt være et gode for kirken og den enkelte menighet at det blir en enklere struktur med mindre administrasjon. I og med at fellesrådene allerede er arbeidsgivere og kan det umulig bli så mye ekstra ved å også ansette prestene. Prestene utgjør tross alt bare rundt 20% av kirkens ansatte.
Prestene må oppgraderes
Hva er presteforeningen redd for? Hva kan gå galt? Slik vi forstår det mener de fleste at vi skal etablere et felles personalreglement, et system for konfliktløsning og i årets lønnsoppgjør arbeider en med å utjevne ulikheten mellom yrkesgruppene i kirken.
Vi mener også at prestene igjen må oppgraderes til å være daglig leder for menighetenes arbeid. Det betyr ikke at de må være med på alt og dermed bli proppen i systemet, men de må fremelske gavene hos den enkelte, inspirere den enkelte til å følge Guds kall og drive med opplæring av ledere og medlemmene i menigheten. (Se mer om dette i Ef 4,11-16) Vi må bort fra dagens ordning der prestene bare er ledere for gudstjenestene og de kirkelige handlingene. Det betyr ikke at prestene nødvendigvis skal drive med mye mer administrasjon, men vi tenker at hver menighet må ha sin «kirkeverge». Det vil si en ansatt som driver med økonomi, personal og vedlikehold, men disse må ikke lede kirkens arbeid. Kirken er en åndelig organisme, en åndelig størrelse. Der vi har Jesus som vårt forbilde, herre og hode. Han brukte rundt 1/3 av sin tid til å gjøre under, altså gjøre ting som ikke passer inn i de menneskeskapte systemene. Derfor må det være de med åndelig kompetanse, som skal lede kirkens arbeid. Vi skal ta hensyn til og rette oss etter våre myndigheters lover. Det er både vel og bra, så lenge de ikke ber oss fornekte Guds ord og bud. Men vi må huske at vi snakker om en kirke, ikke en bedrift. Kirken er noe langt mer enn en bedrift. Det må vi ikke glemme. Så på dette området må prestenes tjeneste oppgraderes. Presten må altså være menighetens ansatte toppleder. Lederen som inspirerer og dermed driver kirken frem. Og er ikke dette prestens sterke side, kan presten slippe til og støtte, hjelpe og veilede de som Gud har kalt til å være menighetens foregangsmenn og kvinner – initiativtakerene.
Overrasket over modell 3
På Kirkerådets møte i mai i år ble en tredje modell bestilt. En kompromiss-modell eller en modell som nesten er som nå med unntak av at fellesrådene skal ansette prestene, ikke bispedømmerådene, som nå. Og at fellesrådene skal ha noen arbeidsgiver funksjoner.
Men modell 3 har fremdeles to arbeidsgiverlinjer. Vi får altså ikke løst problemene med to arbeidsgivere i samme stab, slik en har hatt som forutsetting helt fra Kirkemøtevedtaket i 2005. Det kan synes som modell 3 er utarbeidet for og med bare tanke på prestenes motstand mot endring, de som før nevnt bare utgjør rundt 20% av kirkens ansatte.
Fellesrådslederen i Tønsberg Petter Holm, som er jurist med lang erfaring er overrasket at det over natten er dukket opp en modell 3. Han mener det vil være et demokratisk tilbakeslag for kirken om den blir vedtatt.
Modell 3 er en «godværs modell» og vil ikke få ønsket effekt. Vi vil sitte igjen med praktisk talt de samme problemene som vi har i dag. Med uklar ledelse og vanskelig konflikt håndtering.
Fellesrådsleder Sissel Leet Skeide i Holmestrand sier at det oppleves som menigheten og menighetsrådet er i bunnsjiktet i kirken. Og at du skal ha rak rygg for å være medlem der. Det fordi en har liten påvirkning på egen situasjon og egen virksomhet.
Hvordan kan menighetsrådet få kraft?
Modell 1 gjør at beslutningene kommer litt nærmere menighetene og hvis menighetene selv får ta hånd om ansettelsene vil situasjonen bli betydelig bedre. Menighetsrådene vil da komme ut av den avmaktssituasjonen de befinner seg i dag. Og modell 1 ligner en del på Demokratimodellen som er Bønnelista sitt forslag og vil også engasjere de frivillige i mye sterkere grad enn i dag. Modell 1 vil i større grad gi menighetsrådet ansvar for sin egne ansatte og dermed egen menighet og eget menighetsarbeid, slik at menigheten selv kan disponere de ansattes tid. Det blir i sum lettere å virkeliggjøre menighetsrådets og forhåpentlig Guds planer for og i den enkelte menighet: Å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord blir rikelig forkynt…….
Vi vil derfor oppfordre til bønn for arbeidet med dette på Kirkemøtet 21.-26. september, slik at resultatet kan bli byggende for kirken og at avgjørelsene tross alt ikke blir så vanskelige som de kan se ut for noen nå.
Se våre videoer om demokrati/menighetsmodellen og modell 2 som tilnærmet praktiseres i den danske folkekirken på